Livlegen fant sin helt naturlige plass blant pent bestikk og vakre duker, for det er han jo vant til. Vi ble alle fascinert av beretningen om kong Christian VII, dronning Caroline Mathilde og kongens livlege Johan Friedrich Struensee i Danmark på 1700-tallet. Det er håpløs kjærlighet, maktkamp, intriger, sterke følelser og blått blod. For godt til å være sant, men det er det faktisk ikke. Kong Christian led antakelig av shizofreni som en følge av årelang psykisk mishandling fra hoffsjefene og han fikk tilsendt en ung kone han aldri klarte å like. Livlegen kom inn for å hjelpe Chrsitian, og endte opp som landets egentlige eneveldige hersker og dronningens elsker. Han var opplysningsmann, og innførte en rekke reformer som vi i dag nesten kan betegne som sosialdemokratiske. Men hoffet klarte ikke å se på at all makt og goder ble revet fra dem (ja, det har overføringsverdi til i dag), og satte i stand et kupp som endte med Struensees henrettelse. Og Caroline Mathilde ble forvist, og hun så aldri sine barn igjen - et faktum som er vondt å svelge for Bokring Nord.
Til det siste måltidet før kuppet der Struensee og Caroline Mathilde ble arrestert, spiste hoffet blant annet 14 gjess og ti kilo torsk. Vi er ikke verre enn at vi smasket til med skrei loins vi også.
Vi skulle jo ikke være med på noe kupp da. Bare drikke sinnsyke mengder cava:
Et poeng vi diskuterte i løpet av kvelden, var om man merker at romanen er skrevet av en mann. Struensee er beskrevet som en litt tafatt type, ikke noe maktsugen, veldig empatisk og kanskje ikke så karakterfast. Mens Caroline Mathilde er klar, modig og handlingssterk. Sett på den måten snur Enquist på kjønnsrollene, et interessant grep med tanke på hvordan kjønnsrollene faktisk var den gang. Han klarer imidlertid ikke å unngå klisjeene i beskrivelsen av kjærlighetsscenene, men det er jo ikke mange forfattere som klarer uansett. Så den lar vi passere. Så nei, vi var vi litt delte på om vi kunne merke at den var skrevet av en mann. Noen som har andre synspunkter? Kommenter gjerne!
Neste gang er det The Meadow av James Galvin som står for tur, en anbefaling fra damene på Mrs Dalloway i Berkeley. USA-hjemkomne Hege er hostess. Vi har også tenkt å se på noen av de 5000 bildene hun har tatt i California!
(Skrevet av Mali)
10 kommentarer:
Har dere lest Drageløperen? Det er den fineste boken som er skrevet!
Hei Anonym, vi har lest Drageløperen i Bokring Nord. Vi syntes imidlertid ikke den levde helt opp til forventingene, men var enige om at den overdrevne bruken av klisjeer fikk boken til å bli litt platt. De levende beskrivelsene fra et Afghanistan som ikke finnes lenger var fine, men personlig syntes jeg den passet bedre som film enn som bok. Hva var det du likte ved Drageløperen?
Vel, klisjé er et enkelt ord å strø om seg. Betyr det at dere har lest Khaled Hosseinis setninger før? Jeg er enig i Terje Borgs omtale av klisjeen i mediekommentaren "følg penga" (Morgenbladet 6-12 feb. 2009): det er litt enkelt å bruke begrepet om noe man ikke liker. Kanskje en dypere analyse vil hjelpe dere til å forstå boken bedre? Prøv boken på nytt, er mitt forslag. Det er en viktig roman.
Hei anonym, og takk for ditt engasjement i bokringen vår, det liker vi! Det er sikkert riktig at det er enkelt å bruke ordet ”klisjé” om noe man ikke liker. Imidlertid tror jeg en debatt om hva som er klisjé og ikke blir for omfattende for denne kommentarboksen. Min personlige mening om ”Drageløperen” er at fortellingen til tider var både interessant og drivende fortalt, men språklig sett lite orginal (ja, av og til fikk jeg nettopp en følelse av å ha lest noen av setningene eller beskrivelsene før, og det la en demper for meg). Men her har vi tydeligvis ulike opplevelser. Det ville være veldig interessant å få vite hvorfor du synes ”Drageløperen” er den fineste boka som er skrevet! Kanskje du kan overbevise oss om å lese den igjen!
Heia Bokring Nord. jeg så først nå at dere hadde lest den.
Jeg tror man bør ha endel kjennskap til Afghanistan og landets forhold både til vesten og Russland for å få ordentlig utbytte av denne boken. Settingen kan kanskje være fremmed for noen.
Et eksempel på det som er fantastisk med boken, er problematiseringen av landets forhold til vesten. Blant annet gjennom den ondskapsfulle Assef (blåøyd, blond og vakker - "vesten") og flørtingen med det samme, gjennom Amir som flytter til USA. Dette gir fortellingen mange lag. Begge "synder mot Hassan, også sønn av Baba. Baba representerer det storslagne og fruktbare ved Afghanistan. Ugjerninger mot hans sønn, kan derfor sees på som ugjerninger mot det afghanske folk.
Jeg mener persongalleriet er komplekst, og at det "representerer" historer i historien på en fabelagtig måte. Det gjør en god bok!
Kine
(jeg var første anonyme, ikke nr. 2. Har ikke konto)
Hei Kine! Du har et godt poeng - persongalleriet er komplekst og personene kan tolkes som idealtyper som representerer moralske/ etniske/ geografiske skiller. Heri ligger vel også forklaringen på at enkelte av romanskikkelsene ble noe endimensjonale, og dermed lite troverdige i mine øyne (kanskje særlig Assef).
Ad klisjeer synes jeg spesielt slutten (siste avsnitt) minte om noe jeg hadde lest eller sett før: "Because when spring comes, it melts the snow one flake at a time, and maybe I just witnessed the first flake melting" [...] "I ran with the wind blowing in my face" ...
Men selv om leseropplevelsen ikke var den helt store for min del, er jeg ikke uenig i at boken kan være viktig i sin samtid! En bok er ikke bare en bok er ikke bare en bok...:)
Interessant, jeg hadde ikke tenkt på personene og handlingen som metaforer, men hengte meg også mest opp i språket. Jeg synes uansett at siste delen fra USA er mindre bra enn skildringene fra Afghanistan, som var veldig drivende. Mali
Hei Anonym og Kine, så bra med debatt her! Jeg er enig med deg Kine, at karaktererene representerer noe mer enn seg selv, men jeg synes at symbolbruken er gjennomsiktig, overtydelig og oversentimental. Det begynner ganske bra, det er interessant å lese om et før-krigs Kabul på 70-tallet og det legges opp til noe som kan bli interessant psykologisk og politisk mellom de to guttene. Men etterhvert tar det helt av i melodramatisk følelsesutblåsning og det som i utgangspunktet er interessante tema, øst-vest, skyld-soning, det å si i fra - taushet, krig, utnyttelse av mennesker osv, blir behandla på en sånn måte at de bare spiller på følelsene uten å si noe mer om tema.
Jeg syns også karakterene var endimensjonale, som du Hege også sa. Men de hadde ikke behøvd å være det, selv om de representerer politiske, geografiske kontraster. Hvis det hadde vært ei god bok, hadde de vært interessante komplekse karakterer psykologisk og sosialt sett samtidig som de representerer noe mer enn seg selv.
Dette med de endimensjonale, banale karakterene og de utallige oversentimentale, melodramatiske virkemidlene som utspiller seg i USA og som tar helt av når Amir er tilbake til Afghanistan, her ligger klisjéene. Sigrid
Her var det mange meninger om Drageløperen. Jeg er enig med Anonym og Kine, her er det snakk om en viktig bok.
Hege burde kanskje ta med mer av avsnittet hun viser til:
"It was only a smile, nothing more. It didn't make everything all right. It didn't make anything all right. Only a smile. A tiny thing. A leaf in the woods, shaking in the wake of a startled bird's flight.
But I'll take it. With open arms. Because when spring comes, it melts the snow one flake at a time, and maybe I just witnessed the first flake melting."
Tar man utgangspunkt i Kines fortolkning, så er ikke smilet bare et smil, men noe større. De smeltende snøflakene forteller oss at veien frem mot en forsoning mellom den vestlige og muslimske verden er lang, men selv med små skritt er det mulig å nå frem. Det ser ikke ut som at Bokring nord bryr seg så mye om samfunnsdimensjonen, og det er forsåvidt greit. Den delen av boken er egentlig ganske kompleks.
Men å avfeie boken som en klisje, endimensjonal, lite original, lite troverdig osv - det er vel å ta litt vel hardt i? Skal man skrive bøker uten følelser, så blir det kynisme. Jeg tror ikke vi som lesere skal være redde for de følelsene en slik bok vekker i oss.
Egil B, Vestby
Hei igjen bokring nord,
Jeg har tenkt endel på det dere har skrevet om drageløperen, og jeg blir mer og mer enig med dere! Drageløperen er jo fengende å lese, og jeg har nok blitt litt blendet av selve historien. Det var veldig interessant å lese hva dere i bokring nord syntes om boka -takk!
hilsen Kine
Legg inn en kommentar