Årets høydepunkt Hagefesten var her

 

Endelig ny hagefest, og dermed bloggings igjen! Vi inviterte Måsen lesesirkel på årets hagefest, i Tromsøs kanskje fineste hage med franske hagestoler, fantastisk tapas og knallsol. Vi hadde så mye mat at vi måtte sette noe ned på gresset, til stor glede(?) for husets hund Ada. Muligens første og siste gang at hun har spist det øverste laget av en hel løkpai. (og alle vet at man ikke skal spise bare pålegget).

I tillegg til tapas hadde vi Gunhild Øyehaugs Vente, blinke på menyen. Måsene hadde sympatilest romanen til hagefesten, så det ble en god diskusjon. Alle var enige om at den inneholdt en rekke samtidskulturelle referanser som var morsomme. Det er en roman som er lett å lese, og har mange gode personskildringer og artige episoder. Perfekt sommerlektyre.

Om en måned er det nobelprisvinneren Le Clézio som står for tur, og romanen Gullfisken. Vi gleder oss!

 

Før alle gjestene ankom hadde vi litt tid til å sitte på teppet i Jane Austen-hjørnet for høytlesning og kontemplering rundt Vente, blinke. Mr Darcy hadde desverre fullbooket kvelden til andre resitasjoner som han sikkert framførte full av undertrykt begjær. Men som vi altså ikke fikk glede av. Veldig bra kveld likevel!

 

Marsboka: The meadow av James Galvin

En eng, et knippe mennesker, årstider, trær og coyoter. På 230 sider dro James Galvin oss inn i historien og stemningen til et lite sted i Wyoming, USA. Språket var lyrisk og mykt, i skarp kontrast til natur, mennesker og sosiale forhold som var usedvanlig barske. For oss nordkvinner hadde amerikansk cowboy-kultur frem til denne boka først og fremst vært assosiert med Texas, Bush og red-necks. Galvins varme og nære skildringer av supermaskuline cowboyer gjorde oss overraskende myke om hjertet. Naturen er disse menneskene, slik de er naturen.

Det er mange likheter mellom grisgrendte strøk i Wyoming og den Nord Norske kysten. Geografiske og historiske utfordringer har nok vært like: snø og kulde, periferi, fattigslige kår, og en fundamental avhengighet av å mestre naturens luner. For noen av oss berørte fortellingen fordi den formidlet idealer vi kjente igjen fra våre egne familiekrøniker. Alle de uskrevne historiene vi alltid har hørt, fra et vakkert men veiløst og fattigslig Nord Norge der arbeidsmoral var den viktigste moralen og sløsing den største synd.

Skriver mesterverk på barnerommet

Litteraten i Tromsø hadde besøk av Carl-Frode Tiller for litt siden, og 60 prosent av Bokring Nord stilte opp for å høre på denne mystiske mannen med det lange håret. Vi er jo en heiagjeng, vi er jo det. Han avslørte at han skriver sine mesterverk blant lekekomfyrer og dukkesenger på rommet til døtrene sine. Ytre setting og omstendigheter betyr lite for produksjonen til denne mannen, han lar seg tydeligvis ikke affisere av rosa hårstrikk på datamaskinen.


Begge foto: Norsk Forfattersentrum Nord
Mannen selv framstod som en høyst alminnelig person fra Trøndelag (selv om vi vet at han ikke er det). Han virket bent ut sjenert, og intervjuer Morten Wintervold gjorde som best han kunne for å få lokket noe ut av han. Han hadde ikke en lett jobb, det skal sies. Det kan virke som om Carl-Frode Tiller foretrekker å skrive bøker framfor å snakke om dem. Og det er vi jo veldig glade for. Han forsikret oss nemlig om at han skrev bra for tiden, noe som betyr at Innsirkling 2 kanskje er på trappene? Spennende.

Tilbake til mesterverkproduksjonen som foregår på barnerommet: det kan jo være en interessant observasjon i forhold til kunstnerrrollen. At Tiller trenger så lite for å skrive så mye, vitner om et enormt rikt indre liv. Det fantastiske drivet og dramaet kommer fram uansett om det er støvete rundt han. Han må ikke ha grønn te klokken 0600 om morgenen for å kunne skrive. (dette vet vi forøvrig ingenting om, men sjansen er stor for at Tiller skifter bleier og lager brødskiver klokken 0600) Vi kan jo ta en enkel sammenlikninge med en annen forfatter: Ari Behn har et rikt ytre liv, og skriver middelmådige bøker. Det indre livet er det verre med, i alle fall ser det ytre ut til å overskygge det indre. Bokring Nord foretrekker den første versjonen, så vi håper Tiller kommer med flere mesterverk!

På restaurant med livlegen

Bokring Nords årlige nyttårsbord fant sted lørdag 24. januar på Fiskecompagniet i Tromsø. Tema for kvelden var forutenom mat og vin Per Olov Enquists Livlegens besøk, en roman som kom ut i 1999. Og for en bok!

Livlegen fant sin helt naturlige plass blant pent bestikk og vakre duker, for det er han jo vant til. Vi ble alle fascinert av beretningen om kong Christian VII, dronning Caroline Mathilde og kongens livlege Johan Friedrich Struensee i Danmark på 1700-tallet. Det er håpløs kjærlighet, maktkamp, intriger, sterke følelser og blått blod. For godt til å være sant, men det er det faktisk ikke. Kong Christian led antakelig av shizofreni som en følge av årelang psykisk mishandling fra hoffsjefene og han fikk tilsendt en ung kone han aldri klarte å like. Livlegen kom inn for å hjelpe Chrsitian, og endte opp som landets egentlige eneveldige hersker og dronningens elsker. Han var opplysningsmann, og innførte en rekke reformer som vi i dag nesten kan betegne som sosialdemokratiske. Men hoffet klarte ikke å se på at all makt og goder ble revet fra dem (ja, det har overføringsverdi til i dag), og satte i stand et kupp som endte med Struensees henrettelse. Og Caroline Mathilde ble forvist, og hun så aldri sine barn igjen - et faktum som er vondt å svelge for Bokring Nord.

Til det siste måltidet før kuppet der Struensee og Caroline Mathilde ble arrestert, spiste hoffet blant annet 14 gjess og ti kilo torsk. Vi er ikke verre enn at vi smasket til med skrei loins vi også.

Vi skulle jo ikke være med på noe kupp da. Bare drikke sinnsyke mengder cava:

Et poeng vi diskuterte i løpet av kvelden, var om man merker at romanen er skrevet av en mann. Struensee er beskrevet som en litt tafatt type, ikke noe maktsugen, veldig empatisk og kanskje ikke så karakterfast. Mens Caroline Mathilde er klar, modig og handlingssterk. Sett på den måten snur Enquist på kjønnsrollene, et interessant grep med tanke på hvordan kjønnsrollene faktisk var den gang. Han klarer imidlertid ikke å unngå klisjeene i beskrivelsen av kjærlighetsscenene, men det er jo ikke mange forfattere som klarer uansett. Så den lar vi passere. Så nei, vi var vi litt delte på om vi kunne merke at den var skrevet av en mann. Noen som har andre synspunkter? Kommenter gjerne!

Neste gang er det The Meadow av James Galvin som står for tur, en anbefaling fra damene på Mrs Dalloway i Berkeley. USA-hjemkomne Hege er hostess. Vi har også tenkt å se på noen av de 5000 bildene hun har tatt i California!

(Skrevet av Mali)